Å være en undervisende kirke

Avdelingsdirektør Jon Christian Kiellands tale på fagdag MF 07.11.19

Å være en undervisende kirke

Innledning til fagdag ved katekettjenesten 50 år, 7. nov på MF

Hurra for katekettjenesten! Og i en større sammenheng: hurra for den pedagogiske kompetansen! Faglighet og refleksjoner knyttet til læring er helt avgjørende for det å være kirke.

Læring har vært del av kirka sitt oppdrag helt siden Jesus samlet sine disipler. Misjonsbefalingen, som stod sentralt på trosopplæringskonferansen i går, sender disiplene og oss ut for å døpe og lære. I oldkirka ble opplæringen organisert gjennom katekumenatet – forberedelsen fram mot dåp. Luthers katekisme og obligatorisk konfirmasjon fra 1736, er andre viktige hendelser for læring i kirkehistorien.

Det er ikke alt dette som er verdt å feire uten forbehold, for særlig Pontoppidans forklaring fra 1738, med 750 spørsmål og svar, minner oss om at det har skjedd en del opplæring i kristendom og kirke som vi vanskelig kan identifisere oss med i dag.

Selv om vi skal passe oss for å tegne et vrengebilde av fortidens kirkelige undervisning, så må det kunne sies at tvang til å huske et bibelvers eller en salmetekst, bryter med en del av det vi som kirke ønsker å stå for i dag. Her kan nevnes: arbeid for barn og ungdoms rettigheter og egenverdi, anerkjennelse av barn og ungdoms perspektiv på kirka, på gudstjenesten og bibeltekstene, og tilrettelegging for barn og ungdoms fullverdige deltakelse og bidrag i kirka.

Med denne sammensatte historien er det desto større grunn til å feire pedagogikkens plass i Den norske kirke i dag generelt, og opprettelsen av katekettjenesten i 1969 spesielt. Hendelsene rundt dette har jeg skjønt at Ulstein skal fortelle om nå straks, så de går jeg nå ikke inn på.

I stedet vil jeg løfte fram noen utfordringer som jeg tenker at vi nå står ovenfor sammen. Plan for trosopplæring løfter fram menigheten som et lærende fellesskap. Men også Den norske kirke som helhet, må være et lærende fellesskap.

Og akkurat nå er det altså noen pedagogiske problemstillinger som vi må finne ut av i fellesskap. Så har ansatte, frivillige, rådsstrukturen og studiestedene ulike roller, men vi er alle avgjørende bidragsytere.

Første utfordring:

I Den norske kirkes medlemsundersøkelse er det i år funnet at over halvparten av våre medlemmer synes det er viktig at unge lærer de kristne fortellingene. 28 prosent av de som oppgir at de er avvisende til kristen tro er helt eller ganske enig i at dette er viktig, mens 82 prosent av gruppen som sier de tror, er enig i at unge bør lære de kristne fortellingene. Dersom vi legger til at medlemsundersøkelsen spør folk i alle aldere, blir kanskje tallene mindre overraskende. Vårt problem er vel da at det er 40-åringene, ikke 80-åringene, som avgjør om barna skal på trosopplæring i kirka…

Men like fullt: Hvordan gir vi et best mulig tilbud om å lære de kristne fortellingene – et tilbud som når bredt og oppleves relevant også for de foreldrene som er avvisende til kristen tro?

Og da er det også et viktig spørsmål: svarer vi best på dette ved punktuelle breddetiltak eller ved kontinuerlig barne- og ungdomsarbeid? Ofte er en kombinasjon av disse strategiene en god modell. Denne fleksibiliteten har vært kommunisert fra Kirkerådet allerede, men mitt inntrykk er at det er mange den ikke har nådd. Derfor vil jeg si tydelig: Den norske kirke har blitt eget rettssubjekt, er herre i eget hus og står friere til å bruke bevilgninger fra staten slik at den får mest mulig trosopplæring ut av dem. Hvis vi skal ta medlemsundersøkelsens spørsmål, er altså vår utfordring nå hvordan vi kan gi de kristne fortellingene til flest barn og unge på best mulig måte, og så er det underordnet om det organiseres som tidsavgrensede eller kontinuerlige tiltak. Og da er utfordringen nasjonalt og lokalt: hvilke breddetiltak tar vi vare på?

I årsrapporten for Den norske kirke for 2018 ser vi at vi nasjonalt lykkes rimelig bra med Lys våken, Tårnagenthelg, 4-årsbok og 6-årstiltak. Alle disse tiltakene når over 20 % av de aktuelle kullene. Og lokalt lykkes man mange steder også med andre breddetiltak. Disse tiltakene må vi fortsette med. Kanskje bør vi vurdere en enda sterkere nasjonal satsning på noen tiltak.

Men når ansatte lokalt blir utslitt av år etter år å planlegge og invitere til tiltak som få eller ingen kommer på, har vi nå fått en større frihet: bruk litt mer tid på kontinuerlig arbeidet i stedet, for de ansattes skyld og for barnas skyld.

Et godt og systematisk arbeid med trosopplæring i kirken er et viktig svar på utfordringen om å lære unge de kristne fortellingene. Men også gjennom et styrket samarbeid med barnehagene og skolene i rammen av deres planverk kan kirken bidra til at de kristne fortellingene, kunnskap om høytidene og om kirken kommer bredden av barn og unge til del.

Så er det fortsatt noen begrensninger: For det første må vi være ryddige og etterrettelige når det gjelder å følge retningslinjene for frifondmidler. Følgende er hentet fra det kommende veiledningsheftet knyttet til Kirkens unge: «På flere områder er det ulike økonomiske ordninger og avtaler for menigheter i Den norske kirke og frivillige organisasjoner. Det er ikke anledning for et tiltak å bedrive såkalt slalåmkjøring mellom ordninger, altså velge det som er mest økonomisk fordelaktig fra ordning til ordning. Er tiltaket en del av en frivillig organisasjon, er det denne organisasjonens ordninger og avtaler som gjelder. Dersom tiltaket formelt er drevet av menigheten i Den norske kirke, er man per 2019 ikke tilskuddsberettiget til Frifond-midler fra LNU, men kan benytte ordninger og avtaler for Den norske kirke.» (Denne presiseringen er lagt inn etter at innlegget ble holdt.)

For det andre må vi fortsatt holde høyt målet om at det vi bruker tid på i trosopplæringen skal nå hele bredden av et kull. Vi skal i høyeste grad være folkekirke, også i trosopplæringen. Og for det tredje er det viktig med god dialog mellom de ansatte i menighetene og rådgiverne på bispedømmekontorene når man eventuelt gjør justeringer i menighetens trosopplæringstilbud. Men utfordringen er like fullt: Mange av medlemmene våre vil at barn skal lære de kristne fortellingene, da må vi legge til rette for det.

Andre utfordring:

Hvilken type læring skal vi vektlegge? Faglig skilles det, av folk her på MF og ved andre studier, mellom tre former for læring:

Læring som tilegnelse. Stikkord: Forelesninger. Det kognitive. Det individuelle.

Læring som deltakelse i praksiser – at du for eksempel er fortrolig med hvordan du deltar i en gudstjeneste. Stikkord: Fellesskap og praksis, læring som sitter i kroppen.

Og læring som kunnskaping – å sammen skape mening utfra det Morten Holmqvist kaller dingser: medierende artefakter. Igjen er stikkordet fellesskap, der skjer tolkningen, men denne gangen er ikke praksisen ferdig definert, i stedet skaper man noe nytt sammen.

Trosopplæringsreformen har bidratt til refleksjon knyttet til læring. Fortsatt er utfordringen vår: Hva skal vi vektlegge? Hva er det viktig at barn og ungdom har med seg fra trosopplæringen eller fra konfirmasjonstiden?

Og i tilknytning til dette:

Tredje utfordring:

Hvilken plass har monologen og foredraget i dagens kirkelige undervisning? Jeg må si at jeg opplever at monologen står sjokkerende sterkt i Den norske kirke. Vi bruker masse ressurser på samlinger med enetale eller hvor noen få snakker og mange lytter. Det gjelder gudstjenester og kirkelige handlinger. Det skjer på temasamlinger i menigheten, på prostisamlinger og også på nasjonale fagdager. Ansatte og frivillige bruker masse tid på å forberede disse monologene, som om det er der det egentlige og mest sentrale formidles. Jeg tror at kateketer og andre undervisningsansatte i større grad enn resten av kirka har tatt inn over seg at monologer fungerer mye dårligere i dag enn for 30-40 år siden. De som ikke har skjønt dette, kan ta en t-banetur i Oslo. Alle som kjeder seg i dag, fisker opp mobilene sine. Det skjer på konserter, på teater, på kino, på universitetet, sikkert også i kirka. Skal vi ha med folk i dag, er det derfor kjempeskummelt å satse på monologen. Den gjør det så lett for tilhørerne å hoppe av.

I stedet tror jeg vi må snakke mer sammen, være i dialog, jobbe kontekstuelt, lytte oss inn på hverdagen som skal tolkes. Den kontekstuelle teologien og frigjøringsteologien utfordrer monologen gjennom folkelig bibellesning, hvor teologen utformer spørsmål og folket, noen vil si de fattige og marginaliserte, er de som tolker og blir myndiggjort. Det er altså ikke sånn at alle geistlige er ensidig opptatt av enetale. Likevel ender vi opp med enetale i mange sammenhenger. Også i dette innlegget, selv om det altså er en invitasjon til fortsatt samtale!

Jeg tror ikke dette handler om vond vilje. Jeg tror i stedet at mange i kirka vår ikke er trygge nok på å fasilitere en gruppesamtale framfor bare å føre ordet selv. Her ligger trolig pedagoger jevnt over ligger minst et hestehode foran andre kirkelig tilsatte. Hvordan lærer vi sammen, hvor flest mulig deltar, hvor makten i hvert fall i noen grad blir flyttet fra de som «kan» til de som ikke har den samme faglige selvtilliten, hvor det ikke bare ender opp med at de ansatte eller menighetsrådsmedlemmene har ordet? I Plan for trosopplæring står det: «Menigheten er et lærende fellesskap der barns, unges og voksnes perspektiver utfyller hverandre på tvers av alder.» Det er en glimrende visjon. Og for å komme dit, trenger vi pedagogisk kompetanse.

Monologens plass i Den norske kirke bør være en pedagogisk diskusjon mer enn en teologisk diskusjon. Og det sier jeg fordi jeg tror enkelte kan lene seg på at det er noe mer høyverdig og rent og dypere med monologen. Men jeg tror at det er ganske individuelt om vi får de dypeste erkjennelsene ved å sitte på hytta alene og skrive ned tankene våre, eller ved å snakke med andre. Hvis monologen i mindre grad hjelper mennesker enn dialogen og samtalen gjør, hva skal vi da med den? Dette må vi snakke om.

Fjerde utfordring:

Hvilken plass skal det digitale ha i den kirkelige undervisningen? Det pågår en debatt om ipad i skolen. Gaute Brochmann, som er trebarnsfar og arkitekturanmelder i Morgenbladet, skrev på NRK ytring i september: «Tvungen innføring av iPad til barn ned i seksårsalderen skjer uten noen form for kvalifisert kunnskap». Han er en av de som ser faren med enda mer skjermtid, enda høyere tempo og mindre samhandling. Noen ser på skjermenes erobring av livet vårt som truende for hele kulturen vår, fellesskapet, den sosiale kompetansen.

Og samtidig: allerede for fire år siden kunne rektoren ved Jong skole i Bærum fortelle om fantastiske resultater ved bruk av nettbrett. Han sa til Aftenposten at «Lesekoden er knekt flere måneder tidligere hos førsteklassingene, elevene leverer bedre og jobber mer, har rom for å være mer kreative og det bidrar til mer arbeidsro i timene».

Som kirke har vi ikke de samme økonomiske musklene eller det markedet som gjør at store aktører står klare til å lage avanserte programmer for oss. Men det er likevel mulig at vi både i konfirmantundervisning og annen trosopplæring tar i bruk og anbefaler programmer som er laget for vårt formål. Gir det oss bedre kirkelig undervisning? Gjør det at vi kan nå flere? Gjør det at det blir mer attraktivt å komme til kirka?

Og på den andre siden: Lar det digitale seg kombinere med nærvær, stillhet og bønn? Fører skjermene oss bort fra ettertanken, roen og en fortrolig samtale med den hellige? Eller kan også skjermene hjelpe oss inn i denne samtalen?

Femte utfordring: Hvordan skal vi få utdannet nok kateketer? Vi ligger langt under det som da trosopplæringsreformen ble igangsatt ble definert som ønsket andel kateketutdannede i kirka sin undervisningstjeneste. Jeg vil gi honnør til MF for å få heltidsstudiet master i kirkelig undervisning i gang igjen. Og så må vi samtidig anerkjenne at da er utfordringen gitt til oss som er her, og til hele Den norske kirke: hva kan vi gjøre for at flere ungdommer skal ønske å ta master i kirkelig undervisning?

Jeg vil avslutte med et sitat fra Plan for trosopplæring, kap. 1 «Livslang læring»: Disiplene som gikk sammen med Jesus er gode forbilder på vandrere på troens vei. De ble kjent med Jesus ved å være sammen med ham, fikk undervisning, gjorde egne erfaringer og deltok i arbeidsfellesskapet. Slik fikk de oppleve tilhørighet og utvikle sin identitet som disipler. Å være Jesu disippel er å stå i et livs- og læringsforhold til den treenige Gud.» Vi er utrolig heldige som får være del av det her! Og kirka er utrolig heldig som har katekettjenesten som bidragsytere i det her! Gratulerer med de 50!